Lykkens grøde

Jeg må bare få lov til å skrive litt om en dokumentar film som har gjort utrolig intrykk på meg. Den gikk på NRK tidligere i år, og ble vist igjen i forrige uke. Og begge gangene jeg såg den ble jeg like bergtatt. For en fantastisk film! Den heter "Lykkens grøde" og portretterer familien Lykken som består av tre generasjoner som bor på en gård i fjellbygda Lykkja. Ord kan ikke forklare skikkelig hvor fantastisk den er. Det er en dokumentar, men fremstår mer som en roman.

Menneskene på denne gården er av en karakter som jeg ikke trodde fantes lenger - det er som om et vindpust fra gammel tid fremdeles henger over gården. De er saktmodige, har ikke dårlig tid. De snakker sakte og rolig og kan kunsten å utrykke mye med få ord - og du merker at alt de sier er vel gjennomtenkt.

Det er en lavmælt film som på en respektfull måte viser hver og ens histiorie, deres drømmer og hva de er opptatt av. Den gamle mora er rørende opptatt av mannen sin, som døde for lenge siden. Hun savner ham hele tiden, og hver kveld før hun legger seg kysser hun bildet av ham som hun har på nattbordet, og hun sover med bildet på bringen - nært hjertet.


Det står et stort, flott tre på tunet.. det ble plantet av henne og mannen og hun sier "Det var liksom vårt tre det da". Det er så mye symbolikk i dette treet. Det står for en kjærlighet som er så sterk at den brenner mange år etter hans død. Treet symboliserer også røtter og styrke - det bor tre generasjoner på gården, og det kan jo lett føre til konflikter, men disse menneskene hører til der både på godt og vondt.

For hver årstid får vi et et landskapsbilde med dette treet i. Det viser at selv om enkelte ting endres, er det også mye som er konstant rundt oss. Treet det står det, sommer som vinter, år etter år.

Treet ruver litt i terrenget og det gjør vel den gamle kvinnen også, hun vil gjerne fremdeles bestemme litt der på gården, men innser sørgmodig at det er liten bruk for henne lenger og at hun ikke helt har oversikten eller evnen.

Det ulmer mellom svigermor og svigerdatter. De har de mest fantastiske, finurlige måter å gi hverandre små stikk på. Ingenting sies direkte, men det er fasinerende å se alt som kan sies i en annen forkledning. Og ikke en eneste gang i løpet av filmen ser disse to hverandre i øynene, generasjonskløften kunne ikke vært tydeligere.


Svigerdatteren har bodd der på gården i over 30 år, men man aner at hun aldri helt har funnet seg til rette her. Hun elsker å være på setra om sommeren, og skulle helst vært der hele året. Hun har en tilbakestående sønn som bor på institusjon, for det var det de gjorde på den tiden han ble født, sier hun. De ble gjemt og glemt. Men hun forguder denne sønnen og sier selv at det er nok han som har fått mest kjærlighet av henne. Og det er utrolig å se hvordan svigerdatteren lyser opp da sønnen er hos de i jula.

Tiden har stått litt stillere på Lykkja enn mange andre steder. Så disse menneskene er mer opptatt av tradisjoner og deres normer og regler er litt gammelmodige. Men til slutt tar svigerdatra mot til seg og beslutter seg for å søke lykken et annet sted. Hun flytter til barndomsbygda si som ikke ligger langt unna.

Dette er det jo vanskelig å forstå for svigermoren - hun forgudet jo mannen sin og hun forguder jo sønnen sin også - og forstår ikke helt hvordan noen kan forlate mannen sin. Samtidig tror jeg svigermor er redd for at hun vil ha noen til å ta seg av henne dersom hun skulle bli syk nå når ikke svigerdatteren bor hos de lenger.

Men lite av dette sies direkte, alt blir utrykt på underfundige måter, men det er likevel lett å forstå. Det er fantastisk alt man kan få til å utrykke med så få ord.

Filmen består i sin helhet av stillbilder - noe som passer godt til roen som disse menneskene besitter. Ikke en eneste gang virker det som om disse menneskene blir intervjuet, det virker som om det meste som blir sagt er ikke er fremprovosert, men at det kommer fra hjertet og er ting menneskene er opptatt av. På denne måten får man se det ekte i de .. hvem de egentlig er. Det kan godt være at filmskaperene har stilt de spørsmål, men de er i så fall så komfortable med filmteamet at det hele virker svært naturlig.

Jeg anbefaler dere alle å se denne filmen. På denne siden kan du se et lite klipp av filmen: http://filmkontakt.com/fkn-158/&movieid=7059