Frøken Dyregod?

Jeg var på en dyrebutikk en dag - og som vanlig gikk jeg rundt og småpratet med alle dyrene. Da fikk jeg øye på en liten fisk som svømte litt tregt og det virket som de andre fiskene drev og smånappet i den. Her måtte det redningstiltak til, tenkte jeg. Fiske-Finn måtte hjelpes! Mulig finnen hans måtte gipses .. mulig han måtte ha muskelstimulerende massasjebad ... ikke visste jeg, men hjelp - det måtte han i så fall få!

Jeg ga umidelbart beskjed til den unge jenta som jobbet der og forklarte symptomene til fiske-Finn og kom med alternative diagnoser - og mens jenta gikk i mot meg følte jeg meg som fiskenes Moder Theresa.. en barmhjertig samaritan som stod på krava for fiskers kår.

Den snille jenta i butikken tar frem en håv og jeg tenker, Fiske-Finn, hjelpen er nær - så fortvil ikke. Den røde håven dyppes i vannet og Fiske-Finn lander trygt i det myke garnet - nå kan ikke de andre slemme fiskene bite ham mer. Håven heves og jeg ser for meg at hun slepper ham ned i en yndig liten glassbolle med allskens skjell og små akvariehus og rosa vannplanter i som Fiske-Finn kan nyte sine rehabiliterings dager i.

Men hva skjer? Håven senkes ikke i noen yndig fiskebolle, men derimot i nabo akvariumet.. jeg blir rådløs noen sekunder og tenker; aah et helt akvarie for seg selv.. helt til jeg leser merkelappen på akvariet: "Piraya"

Og så hører jeg et "blubb" og et "jafs".. og så finnes det ingen Fiske-Finn mer!

Jeg hører meg selv utbryte et lite hyl, men ungjenta i butikken forklarer rolig at "det er best slik, han lider ikke lenger nå". Jeg bruker noen minutter på å summe meg - før jeg tusler litt slukøret, men dog litt klokere ut av butikken...